torsdag 23. desember 2010

Jul, jul, strålande jul

Jul, jul, strålande jul, glans över vita skogar.
Himmelens kronor, med gnistrande ljus.
Glimmande bågar i alla Guds hus.
Psalm, som är sjungen från tid till tid.
Eviga längtan till ljus och frid.
Jul, jul, strålande jul, glans över vita skogar!

Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar.
Över stridernas blod och larm.
Över alla suckan ur människobarm.
Över de släkten som gå till ro.
Över de ungas dagande bo!
Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar.

Edvard Evers 


mandag 20. desember 2010

Julen

Julen

Hvert eneste år blir min sjel fylt av frykt.
Jeg kjenner dens store og skremmende skritt.
Den gir til de fleste en mengde med glede,
Mens jeg blir helt glemt, helt forlatt og alene.

Julen er navnet og vinter er tiden,
Den er det jeg frykter og av den jeg lider.
Jeg vil bare reise, langt vekk forsvinne,
Den tiden er smerten jeg må overvinne.

Jeg er ikke mer enn en fremmed i landet,
Den hellige natten alene jeg vandrer.
Stemningen gir ikke meg lenger glede,
Jeg er helt forlatt, helt glemt og alene.

Jeg lengter til alt jeg motvillig forlot,
Til stedet hvor ingen har meg noe imot.
Sorgen er stor, det er mer enn jeg klarer,
Lengselen hjem vil for livet mitt vare

Julianna Teslia 


søndag 19. desember 2010

Hymne til havet

Hymne til havet

Hav, du som fredlaust klagar
ved natt under stormsvart sky,
der du vilt i ditt velde jagar
fram mot ukjende morgongry:
Du har gitt meg den ville dragnad
mot den draum du min ungdom gav,
eg er eitt med din tunge lagnad,
du det evige, store hav.

Hav, du som solblått smiler,
i drøymande, stille fred,
der mot kveld i deg sjølv du kviler,
medan sola i vest går ned:
Du har synt meg dei ljose strender,
som ein gong gjennom blånar stig,
når den siste seilasen ender,
og når segla i kveldsol sig.

Eg jublar mot morgonròden,
då når sola i gryet skjelv,
og stig op or den gyllne fròden
som ei jomfru or livsens elv.
Og dei havsalte gufs eg kjenner,
strøyme mot meg i djupe drag,
til eg livsglødd i lengting brenner
mot den vaknande, nye dag.

Men når himlar i havet logar
lik ein eldsjø i solarglad,
stig det solslott med spir og bogar
frå min barndoms den sikne stad.
Og eg stirer mot himmelranda,
der den sloknande, siste glod
ber meg bod frå dei tapte landa,
der som barn eg i draumar stod.

Du var nær meg i tunge stunder
og din song i mi sjel meg gav.
Han er myrk, men med vemod under,
som du sjølv, du fortapte hav.
Og eingong når min livsdag hallar,
skal eg vente med song i sinn,
til i storsjø og storm du kallar
til din evige fred meg inn.

-Jakob Sande-


fredag 10. desember 2010

Tåren

TÅREN
Tørk bort mine tårer
men la en få renne fritt.
La den seile uten årer
ned langs hele kinnet mitt.
Se, min tåre er det savnet
som jeg aldri helt forlot;
hver en gang jeg hørte navnet,
slo den atter en gang rot.
Nå kan tåren min få tørke,
la den dampe sakte vekk,
og med den forsvinner mørket;
det som engang var en bekk.
Nå skal kjærligheten strømme
og ta tårens tomme sted;
for så lenge jeg kan drømme,
kan tåren min få fred.

Jacob Haugå


onsdag 8. desember 2010

Love

Love has no other desire but to fulfill itself But if your love and must needs have desires, Let these be your desires:

♥To melt and be like a running brook
♥That sings its melody to the night.
♥To know the pain of too much tenderness.
♥To be wounded by your own understanding of love;
♥And to bleed willingly and joyfully.
♥To wake at dawn with a winged heart
♥And give thanks for another day of loving;
♥To rest at the noon hour and meditate love's ecstasy;
♥To return home at eventide with gratitude;
♥And then to sleep with a prayer
♥For the beloved in your heart
♥And a song of praise upon your lips.

♥~ by Kahlil Gibran ~♥




mandag 6. desember 2010

Takk

Takk

Takk for alt jeg har blitt gitt
Takk for at hjertet banker fritt
Takk for utfordringer, det var verdt det
Takk for glede, takk for smerte
Takk for at solen står opp og går ned
Takk for gråten, takk for å le
Takk for at livets vei er ensom
Takk for feilsteg, og å snu om
Takk for livet selv, det store
Takk for diktet, takk for ordet
Takk for kjærlighet, takk for hat
Takk for sult og takk for mat
Takk for vennskap og familie
Takk for å se barnet smile
Takk for at jorden snurrer rundt
Takk for at alt er oss forundt
Takk for det nye og det gamle
Takk for fyrtårn, og å famle
Takk for regntunge triste dager
Takk for stygt, takk for vakker
Takk for alt som jeg er gitt
Takk for fredfullhet etter stritt
Takk for visdom gjennom år
Takk for alle legede sår
Takk ingenting og takk for alt
Takk for søtt, takk for salt
Takk igjen og husk min venn
Takk livet og det takker igjen!


søndag 5. desember 2010

Din tanke er fri

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!

Alf Cranner


EN STRÅLENDE DAG


Tider skal komme. Tider skal gå.
Slekt følger slekter. Lev her og nå.
Se deg om i glede. Smil, ikke gråt.
Lytt til din indre pulserende låt.

Kjenn i hvert fiber at du er til.
Med hjerte og hjerne, vis hva du vil.
Til stede for hverandre vi vandrer i lag.
Skjenker i gave en strålende dag.

(Øivind Ø. Berg)




Blott en dag

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst, vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
skulle jag, som barn, väl ängslas då?
Han som bär för mig en faders hjärta,
han ju ger åt varje nyfödd dag
dess beskärda del av fröjd och smärta,
möda, vila och behag.

Själv han är mig alla dagar nära,
för var särskild tid med särskild nåd.
Varje dags bekymmer vill han bära,
han som heter både Kraft och Råd.
Morgondagens omsorg får jag spara,
om än oviss syns min vandrings stig.
"Som din dag, så skall din kraft ock vara",
detta löfte gav han mig.

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
blott vid dina löften, Herre kär,
ej min tro och ej den tröst förspilla
som i ordet mig förvarad är.
Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
taga ur din trogna fadershand
blott en dag, ett ögonblick i sänder,
tills jag nått det goda land.

Lina Sandell, 1865

lørdag 4. desember 2010

Så tenner vi et lys

Inger Hagerups dikt om adventslysene. 

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede 
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor


tirsdag 23. november 2010

Psalm 50

Psalm 50

A psalm of Asaph. 1 The Mighty One, God, the LORD,
   speaks and summons the earth
   from the rising of the sun to where it sets.
2 From Zion, perfect in beauty,
   God shines forth.
3 Our God comes
   and will not be silent;
a fire devours before him,
   and around him a tempest rages.
4 He summons the heavens above,
   and the earth, that he may judge his people:
5 “Gather to me this consecrated people,
   who made a covenant with me by sacrifice.”
6 And the heavens proclaim his righteousness,
   for he is a God of justice.
 7 “Listen, my people, and I will speak;
   I will testify against you, Israel:
   I am God, your God.
8 I bring no charges against you concerning your sacrifices
   or concerning your burnt offerings, which are ever before me.
9 I have no need of a bull from your stall
   or of goats from your pens,
10 for every animal of the forest is mine,
   and the cattle on a thousand hills.
11 I know every bird in the mountains,
   and the insects in the fields are mine.
12 If I were hungry I would not tell you,
   for the world is mine, and all that is in it.
13 Do I eat the flesh of bulls
   or drink the blood of goats?
 14 “Sacrifice thank offerings to God,
   fulfill your vows to the Most High,
15 and call on me in the day of trouble;
   I will deliver you, and you will honor me.”
 16 But to the wicked person, God says:
   “What right have you to recite my laws
   or take my covenant on your lips?
17 You hate my instruction
   and cast my words behind you.
18 When you see a thief, you join with him;
   you throw in your lot with adulterers.
19 You use your mouth for evil
   and harness your tongue to deceit.
20 You sit and testify against your brother
   and slander your own mother’s son.
21 When you did these things and I kept silent,
   you thought I was exactly like you.
But I now arraign you
   and set my accusations before you.
 22 “Consider this, you who forget God,
   or I will tear you to pieces, with no one to rescue you:
23 Those who sacrifice thank offerings honor me,
   and to the blameless I will show my salvation.”


Utdrag fra dikt av Hans Børli

Ett er nødvendig- her i denne vanskelige verden
av husville og heimløse
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket og puss støvet av lampen
Slik at menneskene på veiene kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli


mandag 15. november 2010

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup


søndag 14. november 2010

Du skal være tro



Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
.
Ikke mot noe deal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
.
Ikke mot noe bud
som gjør det til utlending
i ditt eget legeme
.
Ikke mot noen drøm
du selv ikke har drømt…
.
Når var du tro?
.
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
.
Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?.
.
Var du tro når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
.
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
.
Nei.
.
Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
.
da var du tro!
.
(Andre Bjerke)


mandag 8. november 2010

Å risikere


Å risikere

Å le er å risikere for å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting
er ingen ting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri.

"Hugo Prather"


torsdag 28. oktober 2010

Saknad

Vakre dikt dukker bare opp, og Poesikunstbloggen får et nytt innlegg. Denne gang er Ivar Aasen gjest med dette diktet fra samlingen "Symra":
11 Saknadblank
Dikt. 1875

Av Ivar Aasen
   
1. Eg veit so vel, det finst ein Skatt,

som vel eg hava maatte;
og ingen Mann det vilde skadt,
um eg den Skatten aatte.
Og fann eg den, var allting vel;
eg skulde vera rik og sæl.
Men aldri veit eg Grunnen,
der han skal verda funnen.

   2. Eg veit so vel, dei finst ein Stad,
kann henda nær ved Sida,
der vist eg skulde verda glad
og gløyma burt all Kvida.
Og kom eg der, so fekk eg naa
den Ting, som mest eg sakna maa.
Men det er heile Skaden:
eg finner aldri Staden.

   3. Eg veit so vel, det finst ein Barm
med same Kjensla inne,
med same Hug og same Harm
og same Von og Minne.
Og fann eg den, vardt alting rett,
og Livet skulde skrida lett.
Men det er verst aa minnast:
me skulo aldri finnast.


Frå Ivar Aasen: Symra. Tvo Tylfter med Visor og Rim. Tridje Utgaava. (Med Notar.) Kristiana. Forlagt av P T Mallings Boghandel. 1875. Side 20-21. Elektronisk utgåve ved Det Norske Samlaget/Nynorsk kultursentrum 2003.


Dikt

Et vakkert dikt jeg fant på Facebook, der det ble sagt at det bare var å ta for seg og dele, så da gjorde jeg det.

                

Selv når du føler deg langt, langt borte
og ensomt går på din vei
Prøv da å ikke glemme
at han går ved siden av deg.

Kanskje du ikke ser han, 
og veien er mørk og trist.
Så åpne da ditt hjerte, 
så ser du den sikkert og visst.

Håpet han alltid har med seg,
kjærlighet, vennskap, og tro,
og alt det han ønsker å gi deg,
for å vise:"Du kan ta det med ro!" 

Fordi han vil alltid gå med deg 
uansett hva du nå gjør
tilbyr den deg ett nydelig liv,
i kjærlighetens behagelige glør

(ukjent)



onsdag 27. oktober 2010

Sjelens speil av Bente Eck


Øyne - Ditt speil viser gnistrende leende strålende øyne
Øyne - De viser en  levende frydefull glede og varme
Øyne - Lekende ertende lokkende livet de ønsker å høyne
Øyne - Sitt eget liv de lever i kjærlek så vel som i harme

Øyne - Tomme fortvilte de nakent nå møter ditt speilbilde
Øyne - Mørke av sorg mens de stumt ber om hjelp i et liv så grått
Øyne - Gråtende tryglende trist når de mister sin varme kilde
Øyne - Bedende ventende oppgitt men kanskje dog ikke helt slått

Øyne - Vårt hjerte for alle så åpent og nakent de røper
Øyne - De skinner så varmt når hjerter i takt så hete banker
Øyne - Skiftende budskap av sorg og glede som stille gløder
Øyne - Sjelens speil som avslører sagte og usagte tanker

Gjengitt med tillatelse av forfatteren.


mandag 25. oktober 2010

O, ennu å være


Herman Wildenvey skrev dette diktet i 1919, og det står i diktsamlingen "Hemmeligheter"


O, ENNU Å VÆRE
O, ennu å synge om midtsommernetter,
og ennu å ånde i kryddersval luft,
ennu å vite hva blomstene hetter
og nevne dem ved deres farve og duft.
Ennu å være en sjel som i drømme
dristig lar evige anelser strømme
utover eter og all fornuft . . .
O, ennu å være den samme, den samme
flakkende sanger og seer som før,
et billed av Gud uten glass og ramme,
en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!
Ennu å hvile blant kløver og vikker
og høre at himmelens stueur tikker
inne bak skyenes regnbueslør.
O, ennu å være for intet å regne,
uten i menneskeøyne en skam,
være en drømmer som verden vil steine,
være en bror på hvem brødre har ram!
Ennu å tro, tross filistrenes kverner,
at solen og månen og elleve stjerner
hilser en drømmer og bukker for ham.
O, ennu å dvele til dagen er omme
ute i ensom og edel natur.
Ennu å vente den elskedes komme
lokkende søtt på skalmeie og lur.
Ennu å sette en plett på sitt rykte
uten å være en Josef og flykte
for kvinne i borg eller jomfru i bur!
O, ennu å være enfoldig som duen
og listig som slangen en gang iblant!
Ennu å hilse på himlen med luen
og takke for tider og timer som rant!
Ennu å sitte med øynene våte
og spørre seg selv: skal man le eller gråte,
ettersom livet er løgn eller sant?
O, ennu å spørre: er sjelen og sansen
en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?
Og derpå å svare: at Gud er substansen,
hvorav dette levende liv er en del!
Ennu å føle seg ett med det hele
og øyne en guddom i alle dets dele
og spørre: har dyret og blomstene sjel?
O, ennu å tumle med skapermotivet
og senke seg ned i mysteriers dyp.
Ennu å grunne seg grå over livet
og leve det ut som et lykkelig kryp!
Ennu å sitte betraktende rolig
og gjette seg til hvordan livet tok bolig
i mammut og mygg, mastodont og polyp!
O, ennu å se alle arter og former
av livet som skisser og utkast til oss!
Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer
evner og allmakt som kraft i en foss.
Ennu å mene, vi ligner en skaper
mere enn nokså fornuftige aper, -
og det så vel dumhet som visdom til tross!
O, ennu å føle og leve og ånde
utenfor dagens og dumhetens kiv.
Ennu å høre og se allehånde
og være det evige infinitiv.
Ennu å synge om midtsommernetter,
til døden en stopper for sangene setter,
det takker jeg gudene for med mitt liv . . .

Ord over ei grind

Halldis Moren Vesaas er representert ved et dikt om å ha frihet sammen med den man elsker, viktige ord for at kjærligheten skal vare:

ORD OVER EI GRIND (Halldis Moren Vesaas).


Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli



Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro



Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du



Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus




Livets lys

Gunnar Reiss Andersen skrev dette tankevekkende
diktet i 1934.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
- halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem ...

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo ...
Jo, - i grunnen, - tenn den minste.
Se, din hustru, - sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
- og er ennu ikke død.




onsdag 20. oktober 2010

Dikt av Andrè Bjerke


Andre Bjerke er en ordspillets mester, og en humorist av ganske store dimensjoner synes nå jeg, og da jeg fant dette diktet, så måtte jeg legge det ut her:


Nei, denne lille versespøken
er ingenlunde umoralsk:
Den handler bare om en frøken
som var særdeles umoralsk.

Hun traff en dag i Stortingsgaten
to pianister: Jens og Mads,
og myk som Måneskinnssonaten
var damen alt i første sats.

Det var så fyldig klangregister
i dette rike instrument
at selv to mindre pianister
ble overveldet av talent.

O, hvilken edel kunst å vinne
når man av fag er pianist:
Et Bechstein-flygel av en kvinne
som bare venter sin Franz Liszt!

Og begge virtouser ville
straks følge dette flygel hjem.
De ropte begge: "La meg spille
en ungarsk rapsodi på Dem!"

De to sloss om spilleretten,
var slått av sjalusiens kval,
og i den musikalske tretten
ble tonen avgjort atonal.

Men damen sa: "Er dét nødvendig?"
Det kom Chopin-melodiøst:
"Klaver kan spilles firhendig."

Og slik ble dissonansen løst.

A. Bjerke

søndag 17. oktober 2010

Det stig av hav

Av Arne Garborg har jeg valgt dette vakre diktet fra "Haugtussa", enda et godt bilde på at naturen kan beskrive vårt indre landskap:

Mot Soleglad

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø'r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.

Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

Fra «Haugtussa» av
Arne Garborg


Kvardagssalme av Tor Jonsson


Jeg fant et dikt av Tor Jonsson, som omhandler Kraften, at den finnes overalt, og at hele naturen er skaperverkets hus:


Kvardagssalme 

Du fell på kne
ved furulegg.
Du kløyver ved,
du tømrar vegg.
og tener gud.

Du slår ei eng
og haustar korn.
Du går i seng
og avlar born
og tener gud.

Du taler mildt
til maktlaus bror,
eit stort og stilt
og ærleg ord.
Du tener gud.

Du går mot grav
du går mot natt.
Men alt du gav,
skal leva att
og tene gud.

Tor Jonsson

lørdag 16. oktober 2010

Fela hans Jostein


Vil dele dette diktet med dere, det er skrevet av Ola Jonsmoen og er et minnedikt til felespilleren Jostein Nytrøen etter hans død. Jostein var fetteren til pappa og sønn av Marius Nytrøen, en meget dyktig seljefløytist. Og så er diktet så fantastisk godt skrevet av en Hedmarksdikter, så får jeg framhevet han osgå. Diktet sto altså i Østlendingen som minneord.

Fela hans Jostein

Til minne om Jostein Nytrøen

Fela hans Jostein har stilne
Men lytt, me høre a lell,
Lengst innom inste timen
fins lekan frå mang en kvell,
Me vet det er’n Jostein som spelle
Og båggå’n hans stryk fram en låt
Som syng i moll om glede
Og dirre tå latter og gråt.

Fela hans Jostein har stilne
Men lytt, det læt langt av lei
Frå en spellmann på okjente stier
Hematt langs seterveg
Slik lever minner om lekan
Og dansen som hjarte har gjømt
Når fela vart trollstemt te nattes
I drømmen me aldri har glømt.

Fela hans Jostein har stilne,
Men inni oss toner en slått.
Sorgblå vart siste valsen
No spelmann sa takk og har gått.
Han lydde te fjellsåmmårsuset
Når himmelen var åpen og vid.
No løftes den høstmørke kvelden
I attklang frå fela di.

Ola Jonsmoen