tirsdag 23. november 2010

Psalm 50

Psalm 50

A psalm of Asaph. 1 The Mighty One, God, the LORD,
   speaks and summons the earth
   from the rising of the sun to where it sets.
2 From Zion, perfect in beauty,
   God shines forth.
3 Our God comes
   and will not be silent;
a fire devours before him,
   and around him a tempest rages.
4 He summons the heavens above,
   and the earth, that he may judge his people:
5 “Gather to me this consecrated people,
   who made a covenant with me by sacrifice.”
6 And the heavens proclaim his righteousness,
   for he is a God of justice.
 7 “Listen, my people, and I will speak;
   I will testify against you, Israel:
   I am God, your God.
8 I bring no charges against you concerning your sacrifices
   or concerning your burnt offerings, which are ever before me.
9 I have no need of a bull from your stall
   or of goats from your pens,
10 for every animal of the forest is mine,
   and the cattle on a thousand hills.
11 I know every bird in the mountains,
   and the insects in the fields are mine.
12 If I were hungry I would not tell you,
   for the world is mine, and all that is in it.
13 Do I eat the flesh of bulls
   or drink the blood of goats?
 14 “Sacrifice thank offerings to God,
   fulfill your vows to the Most High,
15 and call on me in the day of trouble;
   I will deliver you, and you will honor me.”
 16 But to the wicked person, God says:
   “What right have you to recite my laws
   or take my covenant on your lips?
17 You hate my instruction
   and cast my words behind you.
18 When you see a thief, you join with him;
   you throw in your lot with adulterers.
19 You use your mouth for evil
   and harness your tongue to deceit.
20 You sit and testify against your brother
   and slander your own mother’s son.
21 When you did these things and I kept silent,
   you thought I was exactly like you.
But I now arraign you
   and set my accusations before you.
 22 “Consider this, you who forget God,
   or I will tear you to pieces, with no one to rescue you:
23 Those who sacrifice thank offerings honor me,
   and to the blameless I will show my salvation.”


Utdrag fra dikt av Hans Børli

Ett er nødvendig- her i denne vanskelige verden
av husville og heimløse
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket og puss støvet av lampen
Slik at menneskene på veiene kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli


mandag 15. november 2010

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup


søndag 14. november 2010

Du skal være tro



Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
.
Ikke mot noe deal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
.
Ikke mot noe bud
som gjør det til utlending
i ditt eget legeme
.
Ikke mot noen drøm
du selv ikke har drømt…
.
Når var du tro?
.
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
.
Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?.
.
Var du tro når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
.
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
.
Nei.
.
Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
.
da var du tro!
.
(Andre Bjerke)


mandag 8. november 2010

Å risikere


Å risikere

Å le er å risikere for å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting
er ingen ting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri.

"Hugo Prather"