Om meg

Bildet mitt

Jente/dame som er gift,  alle ungene har nå forlatt redet. Er et positivt og sosialt menneske som liker å utforske nye spennende ideer, og saker jeg kommer over.

onsdag 28. desember 2011

Kan du smile gjennom tårer

Kan du smile gjennom tårer
når din drøm blir knust til støv?
Kan du skimte nye vårer
gjennom høstens visne løv?

Kan du miste dine venner
for din tanke og din tro,
og stå ensom når de brenner
fellesskapets trygge bro?

Kan du tilgi dem som smiler
skjevt når alt går deg imot,
og som skyter hånens piler
i din såre hjerterot?

Kan du glemme sorg og smerte
spott og urett, hån og svik,
uten bitterhet i hjertet
er du meget, meget rik.



A C E E F# D E E 
D E C C-A H H-C-H A
A (HØY) A-H A G# E  E D-H-C
E A C H E G# G#-A 

fredag 23. desember 2011

Folkefrelsar

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer.
 Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er. Som all synd for verdi ber. 
Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber. 
Ned han fór til helheims land, upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! 
Med din guddomsvelde kom, styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann, ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjære, som til verdi komen er! 
Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!

Bernt Støylen


torsdag 15. desember 2011

Tørk bort mine tårer

Tørk bort mine tårer
men la en få renne fritt.
La den seile uten årer
ned langs hele kinnet mitt.
Se, min tåre er det savnet
som jeg aldri helt forlot;
hver en gang jeg hørte navnet,
slo den atter en gang rot.
Nå kan tåren min få tørke,
la den dampe sakte vekk,
og med den forsvinner mørket;
det som engang var en bekk.
Nå skal kjærligheten strømme
og ta tårens tomme sted;
for så lenge jeg kan drømme,
kan tåren min få fred.

Jacob Haugå


Åge Aleksandersen. Tro,Håp og Kjærlighet.

tirsdag 13. desember 2011

fredag 2. desember 2011

Mitt første oppdrag !!

Jeg takker Norsk forening for slagrammede, lokalavdeling Elverum, for oppdraget med å skrive et dikt i anledning julebordet i morgen.

Jeg spurte om hvilken stil det skulle være på diktet, og fikk tilbakemelding om at jeg kunne skrive i en humoristisk tone. Det synes jeg var en utfordring, fordi jeg jo ikke ønsker å skrive noe som kan virke sårende på mennesker i en sånn livssituasjon. Her skal man holde tunga beint i munnen, for ikke å plumpe ut med plattheter, tenkte jeg.

Jeg håper og tror at jeg klarte å balansere dette rimelig greit, og ønsker oppleseren lykke til.

Klem fra Wenche.

PS: Diktet blir offentliggjort her rett over helgen.

Og en ting til, nå er det ikke bare ord og toner som presser på, men nå kommer det også bilder......mon tro om jeg griper penselen fatt en vakker dag.

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Inger Hagerup


Du var vinden

Du var vinden


Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi 

når ein har slik vind! 



Olav H. Hauge




onsdag 30. november 2011

Stjerna

Eg veit om ei einsleg stjerne
eg kanskje kan kalla mi -
Ho skin over mørke vegar
og stengsler eg må forbi
Ho lyser på alt eg trudde
var vanskeleg å forstå -
Ho viser meg sidevegar
eg helst ikkje burde gå.

Om lagnaden ber meg finne
ein ny og ein ukjend veg
Så veit eg at denne stjerna
vil følgja meg - steg for steg
Men spør du om eg vil dele
av gledene som eg får
Vil svaret mitt bli at stjerna
ho er ikkje MI, men vår ♥

© rigmor navekvien



tirsdag 1. november 2011

Min venn

Jeg fornemmer en sårbarhet
en sjel i flammer
en lidenskapelig følsomhet
som rører ved mitt hjertekammer

Deri ligger din styrke
du våger å vise deg åpen
en egenskap det er verdt å dyrke
i søken etter lykke er det vårt beste våpen

Hjerter varmes der du er nær
mitt eget intet unntak
du utstråler et ekte livsbegjær
som evner å styrke den som er svak

Øynene dine er som to aftenstjerner
som loser villfarne skuter trygt i havn
og ditt ”Mona Lisa-smil” all min tvil fjerner
om sterke kjærlighetslengsler -og savn





Vidar Kolås-




søndag 23. oktober 2011

1.O tyste ensomhet var skal jeg trøsten finna
blant sorg som ingen vet skal mina dar forsvinna.
En byrde tung som sten meg møter hvor jeg går
av tusen finnes knapt en som kjærlighet rett forstår.

2.Hadde jeg deg aldri sett da hadde jeg lykkelig våren
men dine øyne blå dem haver meg bedraget,
alt fra min første tid og inntil denne stund
har jeg ei annet tenkt enn du skulle blive min.

3.Jeg så et lite lam ut på den grante klippa
og falske reven sprang med lammet ville leka,
men se det lille lam, som nu så narret ble
ja slik er gåssars lag og narre flickor med.

4.Det er den tyngste sorg som jorden monne bæra,
og miste bort en venn sin alle hjertens kjæra.
Din tunge er et sverd som hugger dype sår
du steller deg mot meg som ulven mot et får.

5.I mellom deg og meg der tennes opp en låga
der tennes opp en ild som er en daglig plåga.
Hur jag skal dempa den vet jag als inte råd
jag stunder til min grav om jag deg aldri får.

O kärlek ren

O kärlek ren, o ödmjukhet
Du steg till dödens rike ner
med livets gåva ville du
befria dem som skulden band

Men så en dag du sätter gräns
för världens lopp, vi vet ej när
Då skall du rättvis pröva oss
och döma med din mildhets makt

Vi beder dig o Helige
att bota våra syndasår
Ty Ditt är riket o Guds son
och äran i all evighet

fredag 14. oktober 2011

Jeg tusler bortover stien

Jeg tusler bortover stien-
Det er stritt men jeg klarer det vel
Og får jeg en stein under skoen min
Så halter jeg videre lell.....

Det er bedre å bli bakerst i flokken
Og kalles puslete og sein-
Enn å være så hard under beina-
At man ikke kjenner en stein-

Margaret.Skjelbred.



fredag 30. september 2011

Gammal drøm


Nå trenger de seg på igjen
tunge tanker som vil inn
Nå må eg ut å gå igjen 
tjena regn og tjena vind,
truå mi har trange kår, 
frykten så stor 
eg trenger deg så veien
går te huset du bor

Du og eg har en gammel drøm, 
en drøm som aldri dør 
Om me skal visa hela verden 
det kan bli bål av gamle glør
og bålet skal varme og brenna
og isen skal smelta ned, 
tru og håp skal me tenna for fred.

Tok å dempe lyset nå, 
dagen er så dus 
Eg kjenne at e fryser nå 
må mama komma meg i hus 
Du blåse liv i ovnens glør 
og smile varmt mot meg.
og truå mi så var så skjør, 
blir nøra opp av deg

Du og eg har en gammel drøm 
en drøm som aldri dør 
Om me skal visa hela verden 
det kan bli bål av gamle glør
og bålet skal varme og brenna 
og isen skal smelta ned, 
tru og håp skal me tenna for fred.

lørdag 24. september 2011

The water is wide


The water is wide, I cannot get oer 
Neither have I wings to fly 
Give me a boat that can carry two 
And both shall row, my love and I 

A ship there is and she sails the sea 
She's loaded deep as deep can be 
But not so deep as the love I'm in 
I know not if I sink or swim 

I leaned my back against an oak 
Thinking it was a trusty tree 
But first it bent and then it broke 
So did my love prove false to me 

I reached my finger into some soft bush 
Thinking the fairest flower to find 
I pricked my finger to the bone 
And left the fairest flower behind 

Oh love be handsome and love be kind 
Gay as a jewel when first it is new 
But love grows old and waxes cold 
And fades away like the morning dew 

Must I go bound while you go free 
Must I love a man who doesn't love me 
Must I be born with so little art 
As to love a man who'll break my heart 

When cockle shells turn silver bells 
Then will my love come back to me 
When roses bloom in winter's gloom 
Then will my love return to me

fredag 23. september 2011

Langt inn på vilde heii

Langt inn på ville heidi, i kalde ver og vind
der gjekk den ville sauen, visste ikkje ut hell inn.
Han gjekk og dreiv og sveiv der, åleine att og fram
og storm og uver rasa, og lite mat han fann.

Men hyrdingen han sakna den sau som burte var
og ut på leiting for han i fjell og berg og skard.
Tilsist so fann han sauen, forkomen trøytt og arm
og la den uppå herdi, med kjaerleik mild og varm.

Og no var sauen frelst ifrå kulde, naud, og natt
Og hyrdingen han gledde, fordi han fann han att
og kalla samman venner og gledde seg ilag
fordi den ville sauen ha' kome heim idag.

Ja eg var denne sauen som gjekk på ville veg
og Jesus var den hyrding(en) som leita etter meg.
Han frelste meg frå syndi og gav meg hjartefred
og difor vil eg lova han i tid og evighet.

I himlen vert og gleda når ein syndar vender um
frå denne ville vegen, som er så myrk og skum,
Høyr hyrdindrøysti kallar, kom heim frå ville veg.
So vert du frelst frå syndi, som ned i myrkret dreg.


http://www.youtube.com/watch?v=ETpNoIo_Bf0

Han tek ikkje glansen av livet


Han tek ikkje glansen av livet

1.
Han tek ikkje glansen av livet,
den frelsar som kallar på deg.
Først då kan for alvor du leva
når han får deg fylgja på veg.

2.
Du høyrer dei dårande røyster,
som lovar deg gullglim og glans.
Men ingen legg lys over vegen,
som Jesus og kjærleiken hans

3.
Han hjelper i brattaste bakkar,
og stør deg når vegen blir smal.
Han signar dei sollyse sletter,
og lyser i dødsskuggens dal.

4.
Han fører deg frelst over fjorden,
heilt fram til den himmelske strand.
Når døden sin brottsjø du møter,
vil Jesus dra båten i land.

5.
Han tek ikkje glansen av livet,
han gyller din morgen og kveld.
Og opnar ei dør til dei salar,
der æveleg høgtid du held 



mandag 5. september 2011

1. Var inte rädd. Det finns ett hemligt tecken,
Ett namn som skyddar dig nu när du går.
 
Din ensamhet har stränder in mot ljuset. 
Var inte rädd. I sanden finns det spår.

2. Han älskar dig, han väntar dig ikväll –
en kväll när du förstår hans hemlöshet
och hur han längtar efter dina steg:
från evighet har han stämt möte här.

3. Var inte rädd. Det finns en mörklagd hamn,
du ser den inte nu, men färdas dit.
En dag skall du bekänna högt hans namn,
hans kärleks frid som ingenting begär.

4. Du är på väg. En dag blir natten vit.
En dag och stjärnor växer ur hans famn.
Var inte rädd. Det finns en mörklagd hamn,
du ser den inte nu, men färdas dit.

Text: Y. Eggehorn 1972
Musik: L. Moberg 1974 








lørdag 3. september 2011

Rett og vrangt - Einar Vaagan

Gråsten kan óg sprute gnister,
ura skinne klart som eld
om ho range stråla'n mister
og de rette slepper tel.

Det du aller mest forkynne,
det du minst har aktet på,
brått kan skifte liv og lynne
og ei anna mening få.

Rette verd tør ikke være
bare det som slik seg tér,
stundom må en omatt lære
når en alt i sanning ser.

Ikke vær for snar å sette
stempel du kan angre på.
Ikke tru det ene rette
før du ranga og får sjå.

Under lag av åsynt lyte
dyre malmen ofte brenn.
Harde hámen må en bryte
for å finne veg åt den.

fra diktsamlingen "Ved Stabbursgluggen", utgitt på Sollia forlag i 1986.

mandag 22. august 2011

Altar


Altar


Her er eit helga altar
for alle som ønskjer be.
Mange har søkt inntil det
og tagale bøygt sitt kne.
Vi òg kjem framåt med hjartet fullt
og snur oss den same lei.
Vi vil berre ønske for alle som ber:
Å Gud, ver til for dei!
Dei må ikke tru på deg fåfengt.
Gjev deira voner held.

Gjev dei må finne dei kjære som kvarv
i dødens djupe kveld.
Gjev han er til, den freden
dei vonar å nå til slutt,
femnast av den må alle dei
som bad om det sårt og trutt.
Ja det må vere ei open dør
for alle som heim vil snu!
Hjartet er fullt av bønn i kveld
for alle menneskes tru!

onsdag 10. august 2011

For Guds folk er hvilen tilbake

For Guds folk er hvilen tilbake I himmelens salige hjem.
Bak trengselens skyfulle dage En hviledag venter på dem.


Her går de foraktet, har møye, Anfektelser, strid og besvær. 
Her gråter så titt deres øye, De sukker: Akk, var vi dog der!


Dog midt under striden og nøden Til Golgata søker de hen.
For Ham som for dem gikk i døden, Er alltid den trofaste venn.


Kun stille min brud, til jeg kommer! Å frykt ei og engstes ei så! 
Du ser jo det tegner til sommer, 
Og kronen du snarlig skal få!



Halleluja, amen, ja amen! Høylovet min brudgom så stor! 
Snart skal vi med ham være sammen For evig i himmelens kor.





fredag 5. august 2011

Kjensgjerninger



Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

Kolbein Falkeid


Den fagraste rosa


Den fagraste Rosa er funni,
Ho upp millom Klunger er runni:
Vaar Jesus den dyraste Blomen
Rann upp av ei Ætt under Domen.
 
For sidan me misste den Æra
Guds Bilæt i Hjartat at bera,
Laag Verdi i Øyda og Villa,
Og Dauden oss herjade illa.
 
Men Herren ei Rosa let bløma
All Verdi til Sæla og Søma.
Og Angen til Himmelen stiger:
Vaar Jord til Guds Hage ho viger.
 
So blømer Guds Kyrkja med Æra
Og yndige Frugter kann bera,
I Kristo ho andar og liver.
Han Væta til Voksteren giver.
 
No skulde vel Verdi med Gleda
Til Frelsaren Lovsongar kveda.
Men Mange paa Klungrarne glosa
Og sjaa ei den himmelske Rosa.
 
Du Syndar! kvi vil du deg herda,
Som Klungren med Broddar deg gjerda,
Med storlaatne Tankar i Sinne
Som Tornarne strake og stinne!
 
Stig ned fraa den sjølvgjorde Hægdi
Og graat fyr din Frelsar i Lægdi!
So skal du hans Kjærleike kjenna:
For Rosor i Dalarne renna.
 
No Jesu! du stendig skal vera
Mi Rosa, mi Pryda og Æra.
Du eine mitt Hjarta skal taka.
Di Søta eg evig skal smaka!
 
Mi Rosa meg pryder og fagnar,
Mi Rosa meg gleder og gagnar,
Dei synduge Lyster ho driver
Og mildt under Krossen meg liver.
 
Lat Verdi meg truga og tvinga.
Lat Tornarne riva og stinga.
Naar Hjartat umsider vil bresta,
Eg Rosa paa Brystet vil festa.


onsdag 3. august 2011

Agenda



Min agenda er livsglede,
ren og pur glede.
Selv om sorgen spres -
så går den hånd i hånd med gleden,
som gamle venner over svartmuldet jord.
I denne jorda ligger frø
som kan spire
og bli til -
grønne enger
vakre blomster
og bølgende korn.
Mot en himmel som
i det minste skjuler en sol.

Min agenda er livsglede.

29.7.WM

torsdag 21. juli 2011

Dikt

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

- Olav H Hauge




søndag 17. juli 2011

Jeg har båret lerkens vinge

JEG HAR BÅRET LERKENS VINGE.

Jeg har båret lerkens vinge,
jeg har sunget høit dens sang,
jeg har følt jeg skal mig svinge
inn i paradis engang.

Jeg har følt jeg har kun hjemme
der hvor sang og glede bor.
Gjenlyd av min ungdoms stemme
alltid følger mig på jord.

La kun gråt mitt øie blinde!
Har min sjel sin vinge blott,
skal jeg atter veien finne
til min ungdoms lyse slott.

Når jeg frem med hevet panne
syngende i mørket går, 
vet jeg at bak dødens lande
springer atter ut en vår


mandag 11. juli 2011

Fagert er landet

Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader.
Fagert det stig av blåe hav. Soli ho sprett og ho glader.
Signar vårt land i nord og sud, soleis di åsyn lyser Gud,
yver vårt Noreg i nåde.

Tidi ho renn som elv mot os. Fort skifter sumar til vetter.
Fader ver alltid Noregs los, radt til dei seinaste ætter.
Herre vår Gud, vår Noregs Gud, varda vårt land frå fjell til flud.
Lær oss å gå dine vegar.

Signa då Gud vårt folk og land. Signa vårt strev og vår møda.
Signa kvar ærlig arbeidshand, signa vår aker med grøde.
Gud utan deg den vesle urt, veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.

Anders Hovden

Den gamle mester

Dette store, gamle eiketreet som står ved Bjertnes prestegård på Noresund, har fått navnet "Den gamle Mester". Det har vært fredet siden 1914. Treet er flere hundre år gammelt, og var gammel alt på
den tid Jørgen Moe var prest i Krødsherad (1853-63). Han skrev diktet "Den gamle Mester" til dette treet.

DEN GAMLE MESTER

Der stander en Eg paa Prestens Jord,
hans Øie til daglig Mærke;
den løfter sig opp over Dal og Fjord
og strækker Grenene stærke.
Den bærer på flere hundrede Aar,
men frodig den løves Vaar for Vaar,
hver rindende Morgenlue
kun mer ærverdig at skue.


Den isnende Vinter Gang efter Gang
har skredet over dens Krone
med sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,
uden en Sangfugls Tone.
Naar Krattet tyngedes ved dens Fod
af Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,
Da rakte den opp sine Arme
som midt i Sommerens Varme.


Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,
og Stormståd rase fra Fjeldet,
da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,
selv maalfør Gran vorder fældet,
Men da min gamle, min kjære Eg
staar ret og rank i den vilde Leg
og hidtil saa har den seiret.


Det volder to Ting: først har den sin Rod
slaaet dypt i Klippernes Revne -
se deraf fanger den Magt og Mod
at staa i det barske Stevne.
Og dernest op imod Lysets Glands
den løfter stadig Kvistenes Krands
og drikker fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften.


Gud unde hver Prest, som kommer her,
at staa saa rolig og mægtig!
Mig unde han, gamle Mester kjær,
at se paa dig ret andægtig!
Ja, lær mig trods Sneens tyngende Lag
at løfte mod Himlen Dag for Dag
i Bønnen utbredte Hænder,
saa Vinterdvalen dog ender.


Men glider og lider det frem mod Vaar
langs Krøderens tause Strande,
og Foraarsbudet i Vindstød gaar
og pisker de rørte Vande,
Saa lær mig at staa med sindig Mod,
som du i mangen en Vaarstorm stod,
Og splitte med Ordets Værge,
hva der vil fælde og hærge.


Bedagede Mester! O lær mig kun
at bore Rod i den Klippe,
som giver den ene trofaste Grund,
og aldrigen ham at slippe;
og dernest, som du med din Krones Top
daglig at hige og stunde op
og drikke fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften!


Jørgen Moe

lørdag 9. juli 2011

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; 
det lyste så herlig der inne. 
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.



Jon Østeng Hov


lørdag 2. juli 2011

Vår herres klinkekule

Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode,
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han, at han hadde mistet en.

”Den lille blå! Den minste av den alle!”
Han lette under gress og sten og hekk.
”Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
på marken lå den nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren,
og tror at intet teller, uten den,
får håpe at han leter mer i morgen
og håpe at han finner oss igjen.

(Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth)



søndag 26. juni 2011

Vennskap

Vennskap er som et lite frø.
Viss det ikke pleies vil det visne og dø.
Vennskap trenger varme, hvis det skal gro.
Det vokser i fred, gjensidig tillit og tro.

Først kommer små spirer, vær varsom gi akt.
Det har så lett for å knekkes ved missbruk og makt.
Harde ord, kan knuse så lett,
Vennskap må pleies med omhu og vett.

Så kommer blader, de vokst litt etter litt.
Vann godt, med kjærlighet fra hjertet ditt.
Gjødsle med forståelse og milde ord.
Da vil vennskapet vokse seg sterkt og stor.

Samhold og omsorg, en veldig sterk makt.
En kamp der du ensom ville ha tapt,
Men med venner du vinner en seir så stor.
Smerten den lindres med venners ord.

Men skal du få venner, må du selv være en venn,
Du må elske for å bli elsket igjen.
Du må forstå at venner de vinnes med varme ord.
For ingen vennskap kan vokse der kuldens ego bor.

© Dagny Løfall