Saknad

Vakre dikt dukker bare opp, og Poesikunstbloggen får et nytt innlegg. Denne gang er Ivar Aasen gjest med dette diktet fra samlingen "Symra": 11 Saknad

Dikt. 1875 Av Ivar Aasen    1. Eg veit so vel, det finst ein Skatt, som vel eg hava maatte; og ingen Mann det vilde skadt, um eg den Skatten aatte. Og fann eg den, var allting vel; eg skulde vera rik og sæl. Men aldri veit eg Grunnen, der han skal verda funnen.    2. Eg veit so vel, dei finst ein Stad, kann henda nær ved Sida, der vist eg skulde verda glad og gløyma burt all Kvida. Og kom eg der, so fekk eg naa den Ting, som mest eg sakna maa. Men det er heile Skaden: eg finner aldri Staden.    3. Eg veit so vel, det finst ein Barm med same Kjensla inne, med same Hug og same Harm og same Von og Minne. Og fann eg den, vardt alting rett, og Livet skulde skrida lett. Men det er verst aa minnast: me skulo aldri finnast. Frå Ivar Aasen: Symra. Tvo Tylfter med Visor og Rim. Tridje Utgaava. (Med Notar.) Kristiana. Forlagt av P T Mallings Boghandel. 1875. Side 20-21. Elektronisk utgåve ved Det Norske Samlaget/Nynorsk kultursentrum 2003.

Dikt

Et vakkert dikt jeg fant på Facebook, der det ble sagt at det bare var å ta for seg og dele, så da gjorde jeg det.

                

Selv når du føler deg langt, langt borte

og ensomt går på din vei

Prøv da å ikke glemme

at han går ved siden av deg.

Kanskje du ikke ser han, 
og veien er mørk og trist.
Så åpne da ditt hjerte, 
så ser du den sikkert og visst.

Håpet han alltid har med seg,
kjærlighet, vennskap, og tro,
og alt det han ønsker å gi deg,
for å vise:"Du kan ta det med ro!" 

Fordi han vil alltid gå med deg 
uansett hva du nå gjør
tilbyr den deg ett nydelig liv,
i kjærlighetens behagelige glør

(ukjent)

Sjelens speil av Bente Eck

Øyne - Ditt speil viser gnistrende leende strålende øyne

Øyne - De viser en  levende frydefull glede og varme

Øyne - Lekende ertende lokkende livet de ønsker å høyne

Øyne - Sitt eget liv de lever i kjærlek så vel som i harme

Øyne - Tomme fortvilte de nakent nå møter ditt speilbilde

Øyne - Mørke av sorg mens de stumt ber om hjelp i et liv så grått

Øyne - Gråtende tryglende trist når de mister sin varme kilde

Øyne - Bedende ventende oppgitt men kanskje dog ikke helt slått

Øyne - Vårt hjerte for alle så åpent og nakent de røper

Øyne - De skinner så varmt når hjerter i takt så hete banker

Øyne - Skiftende budskap av sorg og glede som stille gløder

Øyne - Sjelens speil som avslører sagte og usagte tanker

Gjengitt med tillatelse av forfatteren.

O, ennu å være

Herman Wildenvey skrev dette diktet i 1919, og det står i diktsamlingen "Hemmeligheter"

O, ENNU Å VÆRE

O, ennu å synge om midtsommernetter,

og ennu å ånde i kryddersval luft,

ennu å vite hva blomstene hetter

og nevne dem ved deres farve og duft.

Ennu å være en sjel som i drømme

dristig lar evige anelser strømme

utover eter og all fornuft . . .

O, ennu å være den samme, den samme

flakkende sanger og seer som før,

et billed av Gud uten glass og ramme,

en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!

Ennu å hvile blant kløver og vikker

og høre at himmelens stueur tikker

inne bak skyenes regnbueslør.

O, ennu å være for intet å regne,

uten i menneskeøyne en skam,

være en drømmer som verden vil steine,

være en bror på hvem brødre har ram!

Ennu å tro, tross filistrenes kverner,

at solen og månen og elleve stjerner

hilser en drømmer og bukker for ham.

O, ennu å dvele til dagen er omme

ute i ensom og edel natur.

Ennu å vente den elskedes komme

lokkende søtt på skalmeie og lur.

Ennu å sette en plett på sitt rykte

uten å være en Josef og flykte

for kvinne i borg eller jomfru i bur!

O, ennu å være enfoldig som duen

og listig som slangen en gang iblant!

Ennu å hilse på himlen med luen

og takke for tider og timer som rant!

Ennu å sitte med øynene våte

og spørre seg selv: skal man le eller gråte,

ettersom livet er løgn eller sant?

O, ennu å spørre: er sjelen og sansen

en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?

Og derpå å svare: at Gud er substansen,

hvorav dette levende liv er en del!

Ennu å føle seg ett med det hele

og øyne en guddom i alle dets dele

og spørre: har dyret og blomstene sjel?

O, ennu å tumle med skapermotivet

og senke seg ned i mysteriers dyp.

Ennu å grunne seg grå over livet

og leve det ut som et lykkelig kryp!

Ennu å sitte betraktende rolig

og gjette seg til hvordan livet tok bolig

i mammut og mygg, mastodont og polyp!

O, ennu å se alle arter og former

av livet som skisser og utkast til oss!

Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer

evner og allmakt som kraft i en foss.

Ennu å mene, vi ligner en skaper

mere enn nokså fornuftige aper, -

og det så vel dumhet som visdom til tross!

O, ennu å føle og leve og ånde

utenfor dagens og dumhetens kiv.

Ennu å høre og se allehånde

og være det evige infinitiv.

Ennu å synge om midtsommernetter,

til døden en stopper for sangene setter,

det takker jeg gudene for med mitt liv . . .

Ord over ei grind

Halldis Moren Vesaas er representert ved et dikt om å ha frihet sammen med den man elsker, viktige ord for at kjærligheten skal vare:

ORD OVER EI GRIND (Halldis Moren Vesaas).

Du går fram til mi inste grind

Og eg går fram til di

Innanfor den er kvar av oss einsam

Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram

Var lova som gjaldt oss to

Anten vi møttes tidt eller sjeldan

Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem

Fell det meg lett å snu

Når eg har stått litt og sett mot huset

Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant

Som no over knastrande grus

Og smile glad når du ser meg stå her

Skal eg ha ein heim i mitt hus

Livets lys

Gunnar Reiss Andersen skrev dette tankevekkende
diktet i 1934.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
- halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem ...

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo ...
Jo, - i grunnen, - tenn den minste.
Se, din hustru, - sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
- og er ennu ikke død.

Dikt av Andrè Bjerke

Andre Bjerke er en ordspillets mester, og en humorist av ganske store dimensjoner synes nå jeg, og da jeg fant dette diktet, så måtte jeg legge det ut her:

Nei, denne lille versespøken
er ingenlunde umoralsk:
Den handler bare om en frøken
som var særdeles umoralsk.

Hun traff en dag i Stortingsgaten
to pianister: Jens og Mads,
og myk som Måneskinnssonaten
var damen alt i første sats.

Det var så fyldig klangregister
i dette rike instrument
at selv to mindre pianister
ble overveldet av talent.

O, hvilken edel kunst å vinne
når man av fag er pianist:
Et Bechstein-flygel av en kvinne
som bare venter sin Franz Liszt!

Og begge virtouser ville
straks følge dette flygel hjem.
De ropte begge: "La meg spille
en ungarsk rapsodi på Dem!"

De to sloss om spilleretten,
var slått av sjalusiens kval,
og i den musikalske tretten
ble tonen avgjort atonal.

Men damen sa: "Er dét nødvendig?"
Det kom Chopin-melodiøst:
"Klaver kan spilles firhendig."

Og slik ble dissonansen løst.

A. Bjerke