To luker i himmelen

Det største mysteriet er ikke mer enn det,

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns raketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill,

når det nyfødte barnet med et eneste blikk

beviser at Gud er til.

-Andrè Bjerke

To luker i himmelen

Det største mysteriet er ikke mer enn det,

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns raketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill,

når det nyfødte barnet med et eneste blikk

beviser at Gud er til.

-Andrè Bjerke

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

.

Ikke mot noe deal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

.

Ikke mot noe bud

som gjør det til utlending

i ditt eget legeme

.

Ikke mot noen drøm

du selv ikke har drømt…

.

Når var du tro?

.

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

.

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?.

.

Var du tro når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

.

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

.

Nei.

.

Men når det som rørte ved deg gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

.

da var du tro!

.

(Andre Bjerke)

Dikt av Andrè Bjerke

Andre Bjerke er en ordspillets mester, og en humorist av ganske store dimensjoner synes nå jeg, og da jeg fant dette diktet, så måtte jeg legge det ut her:

Nei, denne lille versespøken
er ingenlunde umoralsk:
Den handler bare om en frøken
som var særdeles umoralsk.

Hun traff en dag i Stortingsgaten
to pianister: Jens og Mads,
og myk som Måneskinnssonaten
var damen alt i første sats.

Det var så fyldig klangregister
i dette rike instrument
at selv to mindre pianister
ble overveldet av talent.

O, hvilken edel kunst å vinne
når man av fag er pianist:
Et Bechstein-flygel av en kvinne
som bare venter sin Franz Liszt!

Og begge virtouser ville
straks følge dette flygel hjem.
De ropte begge: "La meg spille
en ungarsk rapsodi på Dem!"

De to sloss om spilleretten,
var slått av sjalusiens kval,
og i den musikalske tretten
ble tonen avgjort atonal.

Men damen sa: "Er dét nødvendig?"
Det kom Chopin-melodiøst:
"Klaver kan spilles firhendig."

Og slik ble dissonansen løst.

A. Bjerke