som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
fordi han ville slik nåde vise
å byde meg sitt himmerike til!
Jeg gikk i blinde, jeg lå i døden,
og mørkets fyrste holdt meg ganske fast.
Da ropte jeg til min Gud i nøden,
han frelste meg, og mørkets lenker brast.
Ha takk, o Jesus, for korsets smerte,
for døden og for dine mange sår!
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte,
og vinteren ble til en herlig vår.
Opp, alle venner, syng med i sangen
til ære, pris for ham som har oss løst!
Vi går i trengsel og strid så mang en,
men kun en liten stund, å hvilken trøst!
Snart er vi hjemme og står for tronen,
hva gjør det da om solen har oss brent?
Når hytten faller, så får vi kronen,
og all vår trengsel er for alltid endt.
Ja, deg alene skje evig ære,
o Jesus, som oss kjøpte med ditt blod!
Vår syndebyrde du ville bære,
det skyldbrev slette som var oss imot.
Å hvilken lykke å deg tilhøre!
Takk, takk at også jeg fikk være med!
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet!
T: Lars Oftedal (1875)
M: Norsk folketone
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar