Så nådde vi bunnen, igjen får det oppad

Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad,

Igjen går det fremad mot lys og mot sol.

I tåkegrå dager og regntunge netter

Skred mørket imot sin ytterste pol.

Og har vi enn knugende trengsler tilbake,

Isnen fra stormenes rungende røst,

Frysende dager da alt er et øde,

Så føler vi dog som en lidende trøst:

At dagene lenges, at rommet får farge,

At alt som nu sover i skogenes skjød

Kun venter på timen da fritt det skal spire

Og blusse med livets og skjønnhetens glød!