Om meg

Bildet mitt

Jente/dame som er gift,  alle ungene har nå forlatt redet. Er et positivt og sosialt menneske som liker å utforske nye spennende ideer, og saker jeg kommer over.

torsdag 28. oktober 2010

Saknad

Vakre dikt dukker bare opp, og Poesikunstbloggen får et nytt innlegg. Denne gang er Ivar Aasen gjest med dette diktet fra samlingen "Symra":
11 Saknadblank
Dikt. 1875

Av Ivar Aasen
   
1. Eg veit so vel, det finst ein Skatt,

som vel eg hava maatte;
og ingen Mann det vilde skadt,
um eg den Skatten aatte.
Og fann eg den, var allting vel;
eg skulde vera rik og sæl.
Men aldri veit eg Grunnen,
der han skal verda funnen.

   2. Eg veit so vel, dei finst ein Stad,
kann henda nær ved Sida,
der vist eg skulde verda glad
og gløyma burt all Kvida.
Og kom eg der, so fekk eg naa
den Ting, som mest eg sakna maa.
Men det er heile Skaden:
eg finner aldri Staden.

   3. Eg veit so vel, det finst ein Barm
med same Kjensla inne,
med same Hug og same Harm
og same Von og Minne.
Og fann eg den, vardt alting rett,
og Livet skulde skrida lett.
Men det er verst aa minnast:
me skulo aldri finnast.


Frå Ivar Aasen: Symra. Tvo Tylfter med Visor og Rim. Tridje Utgaava. (Med Notar.) Kristiana. Forlagt av P T Mallings Boghandel. 1875. Side 20-21. Elektronisk utgåve ved Det Norske Samlaget/Nynorsk kultursentrum 2003.


Dikt

Et vakkert dikt jeg fant på Facebook, der det ble sagt at det bare var å ta for seg og dele, så da gjorde jeg det.

                

Selv når du føler deg langt, langt borte
og ensomt går på din vei
Prøv da å ikke glemme
at han går ved siden av deg.

Kanskje du ikke ser han, 
og veien er mørk og trist.
Så åpne da ditt hjerte, 
så ser du den sikkert og visst.

Håpet han alltid har med seg,
kjærlighet, vennskap, og tro,
og alt det han ønsker å gi deg,
for å vise:"Du kan ta det med ro!" 

Fordi han vil alltid gå med deg 
uansett hva du nå gjør
tilbyr den deg ett nydelig liv,
i kjærlighetens behagelige glør

(ukjent)



onsdag 27. oktober 2010

Sjelens speil av Bente Eck


Øyne - Ditt speil viser gnistrende leende strålende øyne
Øyne - De viser en  levende frydefull glede og varme
Øyne - Lekende ertende lokkende livet de ønsker å høyne
Øyne - Sitt eget liv de lever i kjærlek så vel som i harme

Øyne - Tomme fortvilte de nakent nå møter ditt speilbilde
Øyne - Mørke av sorg mens de stumt ber om hjelp i et liv så grått
Øyne - Gråtende tryglende trist når de mister sin varme kilde
Øyne - Bedende ventende oppgitt men kanskje dog ikke helt slått

Øyne - Vårt hjerte for alle så åpent og nakent de røper
Øyne - De skinner så varmt når hjerter i takt så hete banker
Øyne - Skiftende budskap av sorg og glede som stille gløder
Øyne - Sjelens speil som avslører sagte og usagte tanker

Gjengitt med tillatelse av forfatteren.


mandag 25. oktober 2010

O, ennu å være


Herman Wildenvey skrev dette diktet i 1919, og det står i diktsamlingen "Hemmeligheter"


O, ENNU Å VÆRE
O, ennu å synge om midtsommernetter,
og ennu å ånde i kryddersval luft,
ennu å vite hva blomstene hetter
og nevne dem ved deres farve og duft.
Ennu å være en sjel som i drømme
dristig lar evige anelser strømme
utover eter og all fornuft . . .
O, ennu å være den samme, den samme
flakkende sanger og seer som før,
et billed av Gud uten glass og ramme,
en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!
Ennu å hvile blant kløver og vikker
og høre at himmelens stueur tikker
inne bak skyenes regnbueslør.
O, ennu å være for intet å regne,
uten i menneskeøyne en skam,
være en drømmer som verden vil steine,
være en bror på hvem brødre har ram!
Ennu å tro, tross filistrenes kverner,
at solen og månen og elleve stjerner
hilser en drømmer og bukker for ham.
O, ennu å dvele til dagen er omme
ute i ensom og edel natur.
Ennu å vente den elskedes komme
lokkende søtt på skalmeie og lur.
Ennu å sette en plett på sitt rykte
uten å være en Josef og flykte
for kvinne i borg eller jomfru i bur!
O, ennu å være enfoldig som duen
og listig som slangen en gang iblant!
Ennu å hilse på himlen med luen
og takke for tider og timer som rant!
Ennu å sitte med øynene våte
og spørre seg selv: skal man le eller gråte,
ettersom livet er løgn eller sant?
O, ennu å spørre: er sjelen og sansen
en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?
Og derpå å svare: at Gud er substansen,
hvorav dette levende liv er en del!
Ennu å føle seg ett med det hele
og øyne en guddom i alle dets dele
og spørre: har dyret og blomstene sjel?
O, ennu å tumle med skapermotivet
og senke seg ned i mysteriers dyp.
Ennu å grunne seg grå over livet
og leve det ut som et lykkelig kryp!
Ennu å sitte betraktende rolig
og gjette seg til hvordan livet tok bolig
i mammut og mygg, mastodont og polyp!
O, ennu å se alle arter og former
av livet som skisser og utkast til oss!
Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer
evner og allmakt som kraft i en foss.
Ennu å mene, vi ligner en skaper
mere enn nokså fornuftige aper, -
og det så vel dumhet som visdom til tross!
O, ennu å føle og leve og ånde
utenfor dagens og dumhetens kiv.
Ennu å høre og se allehånde
og være det evige infinitiv.
Ennu å synge om midtsommernetter,
til døden en stopper for sangene setter,
det takker jeg gudene for med mitt liv . . .

Ord over ei grind

Halldis Moren Vesaas er representert ved et dikt om å ha frihet sammen med den man elsker, viktige ord for at kjærligheten skal vare:

ORD OVER EI GRIND (Halldis Moren Vesaas).


Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli



Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro



Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du



Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus




Livets lys

Gunnar Reiss Andersen skrev dette tankevekkende
diktet i 1934.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
- halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem ...

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo ...
Jo, - i grunnen, - tenn den minste.
Se, din hustru, - sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
- og er ennu ikke død.




onsdag 20. oktober 2010

Dikt av Andrè Bjerke


Andre Bjerke er en ordspillets mester, og en humorist av ganske store dimensjoner synes nå jeg, og da jeg fant dette diktet, så måtte jeg legge det ut her:


Nei, denne lille versespøken
er ingenlunde umoralsk:
Den handler bare om en frøken
som var særdeles umoralsk.

Hun traff en dag i Stortingsgaten
to pianister: Jens og Mads,
og myk som Måneskinnssonaten
var damen alt i første sats.

Det var så fyldig klangregister
i dette rike instrument
at selv to mindre pianister
ble overveldet av talent.

O, hvilken edel kunst å vinne
når man av fag er pianist:
Et Bechstein-flygel av en kvinne
som bare venter sin Franz Liszt!

Og begge virtouser ville
straks følge dette flygel hjem.
De ropte begge: "La meg spille
en ungarsk rapsodi på Dem!"

De to sloss om spilleretten,
var slått av sjalusiens kval,
og i den musikalske tretten
ble tonen avgjort atonal.

Men damen sa: "Er dét nødvendig?"
Det kom Chopin-melodiøst:
"Klaver kan spilles firhendig."

Og slik ble dissonansen løst.

A. Bjerke

søndag 17. oktober 2010

Det stig av hav

Av Arne Garborg har jeg valgt dette vakre diktet fra "Haugtussa", enda et godt bilde på at naturen kan beskrive vårt indre landskap:

Mot Soleglad

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø'r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.

Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

Fra «Haugtussa» av
Arne Garborg


Kvardagssalme av Tor Jonsson


Jeg fant et dikt av Tor Jonsson, som omhandler Kraften, at den finnes overalt, og at hele naturen er skaperverkets hus:


Kvardagssalme 

Du fell på kne
ved furulegg.
Du kløyver ved,
du tømrar vegg.
og tener gud.

Du slår ei eng
og haustar korn.
Du går i seng
og avlar born
og tener gud.

Du taler mildt
til maktlaus bror,
eit stort og stilt
og ærleg ord.
Du tener gud.

Du går mot grav
du går mot natt.
Men alt du gav,
skal leva att
og tene gud.

Tor Jonsson

lørdag 16. oktober 2010

Fela hans Jostein


Vil dele dette diktet med dere, det er skrevet av Ola Jonsmoen og er et minnedikt til felespilleren Jostein Nytrøen etter hans død. Jostein var fetteren til pappa og sønn av Marius Nytrøen, en meget dyktig seljefløytist. Og så er diktet så fantastisk godt skrevet av en Hedmarksdikter, så får jeg framhevet han osgå. Diktet sto altså i Østlendingen som minneord.

Fela hans Jostein

Til minne om Jostein Nytrøen

Fela hans Jostein har stilne
Men lytt, me høre a lell,
Lengst innom inste timen
fins lekan frå mang en kvell,
Me vet det er’n Jostein som spelle
Og båggå’n hans stryk fram en låt
Som syng i moll om glede
Og dirre tå latter og gråt.

Fela hans Jostein har stilne
Men lytt, det læt langt av lei
Frå en spellmann på okjente stier
Hematt langs seterveg
Slik lever minner om lekan
Og dansen som hjarte har gjømt
Når fela vart trollstemt te nattes
I drømmen me aldri har glømt.

Fela hans Jostein har stilne,
Men inni oss toner en slått.
Sorgblå vart siste valsen
No spelmann sa takk og har gått.
Han lydde te fjellsåmmårsuset
Når himmelen var åpen og vid.
No løftes den høstmørke kvelden
I attklang frå fela di.

Ola Jonsmoen

torsdag 14. oktober 2010

Fra Sveen til Skjæraasen - Einar Pedersen

Her er mannen som var lam fra halsen og ned, og lå og skrev sine bøker med en pinne i munnen. Tenk at en person som har en sånn hverdag kan være så positiv som dette.......bør ikke vi som da er friske, tenke oss godt om før neste gang vi klager over alt mulig. Dette diktet taler helt for seg selv:

I dag
av Einar Pedersen

Tenk, også i dag
har jeg livet -
også i dag
kan jeg ånde inn
gavmildt under.

Tenk, også i dag
akkurat nu -
kan jeg st
ditt kinn og si:
Takk at du ER.

Tenk, også i dag
kan jeg be:
Tilgi meg
fordi jeg gjorde
deg urett.

Tenk, også i dag
kan jeg si deg -
de ord
jeg forsømte
i går.

Tenk, også i dag
kan jeg gi -
en blomst
jeg aldri før
har gitt deg.

Tenk, også i dag
er det mulig -
å la et sår
bli helet -
med ord.

Tenk, også i dag.
Nu !
Slår hjertet
og gir liv.
Men i morgen
gir ingen lovnad.


onsdag 13. oktober 2010

Vi er alle gudinner

og ingen har vel vist dette så godt som kunstneren Jonathon Bowser, som med sin goddess-art, maler fantastiske bilder.....bare se selv

Jonathon Bowsers gudinnebilder

Ett eksempel får du her: