mandag 25. april 2011

Ein fin liten blome - ukjent svensk forfatter

Ein fin liten blome i skogen eg ser,
i granskogen diger og dryg,
og vent mellom mose og lyng han seg ter
Han står der så liten og blyg.

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd
der skuggane tyngja deg må ?
Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,
til ringaste blom vil han sjå.

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,
der folk kunne skoda på deg?
Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,
eg føddest til skogblome, eg.

Ein dag vil den stormande vinter deg nå,
då vert det vel dødsdagen din.
Då kviler eg lunt og har snøkåpa på,
til vårsola kysser mitt kinn.

Eit bod frå min Herre du blome meg ber:
om einsleg eg vert på min veg,
så veit eg at Herren vil vera meg nær,
Gud Fader, han vernar òg meg.

Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,
med honom eg kjenner meg sæl.
Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,
med bøna eg sovnar kvar kveld.

Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær,
i blodet hans reinsa den er.
Den høver for himlen, der gullgater er,
den høver for vandringa her.

Som blomen om vinteren visnar eg av,
men gled meg, for då står eg brud.
Lat lekamen kvila med fred i si grav,
mi sjel, ho er heime hos Gud!

Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong
i morgonen æveleg klår,
og blanda med heilage englar min song
i himlen, dit døden ei når!


onsdag 20. april 2011

Let the Light Enter

Med dette diktet vil Poesibloggen ønske alle en riktig god Påske

Let the Light Enter


Light! more light! the shadows deepen,
And my life is ebbing low,
Throw the windows widely open:
Light! more light! before I go.
Softly let the balmy sunshine
Play around my dying bed,
E'er the dimly lighted valley
I with lonely feet must tread.
Light! more light! for Death is weaving
Shadows 'round my waning sight,
And I fain would gaze upon him
Through a stream of earthly light.
Not for greater gifts of genius;
Not for thoughts more grandly bright,
All the dying poet whispers
Is a prayer for light, more light.
Heeds he not the gathered laurels,
Fading slowly from his sight;
All the poet's aspirations
Centre in that prayer for light.
Gracious Saviour, when life's day-dreams
Melt and vanish from the sight,
May our dim and longing vision
Then be blessed with light, more light.


torsdag 14. april 2011

INGEN E BARE DE ME SER

Nåken stjele andres vinger
og lyge på seg vidd og vet
og nåken smykke seg med ringer
som visstnok gir identitet
nokon lik ikkje seg sjøl
og sprade rundt med lånte fjør
andre trivs på egen kjøl
men vil`kje sei det hvis du spør

Det er lurt å være åpen og rause
det e`kje smart å fella dommer for fort
det kan være fargerikt og flott hos den tause
og den "verste" vær av flotteste sort
me er alle mer enn me forstår
me ser kun litt av det som foregår
det e spennande det her:
ingen e bare det me ser

Det kan vær storm der det ser stilt ut
det kan vær sårt der det e hardt
det kan vær tøft der det ser snilt ut
og den som true kan vær sart
den beskjedne kan vær ein pøbel
og den rause kan vær stri
og den som ser ut som et "møbel"
kan vær et fyrverkeri
Det e lurt å vær åpen og rause...

Me e kvar og ein ei gåta
et lite univers
ikkje lette å bli kloke på
me forsøkte å forstå oss
på kryss og tvers
men har veldig langt igjen å gå


Bjørn Eidsvåg



onsdag 13. april 2011

Vaken og ventande

Det er vår, og vårdiktet som rager over alle andre er etter min mening dette, en beskrivelse av vårens krefter i naturen som et bilde på det vi selv kjenner når våren bryter løs og Kong Vinter må slippe taket:

Vaken og ventande veit eg med eitt
at våren har endeleg vekt meg!
- Det eimar av grassvorden grortungt og heitt
i solbakken her eg har strekt meg,
det lavar av lauv på ei vårgrøn grein
som dirrar i stråledryset.
- Så ligg eg her vaken - naken og rein
på lekam og sjæl - i lyset!

Ligg her og ventar og veit at det skjer
eit under, at timen er inne.
Eg stirer mot dagen og ser og ser
på alt det som møter mitt minne.
På alle dei vokstrar der safter tyt
frå rota til ytste bladet,
på berget og bakken der krafter bryt
mot brusande vårdagsbadet.

Vårdagen - villande vårdagen lær
imot meg frå alt som eg kjenner!
Han femner meg fast - og han tek meg og bèr
på sterke, ustyrlege hender.
- Eg legg meg innåt han, eg kjenner meg all
så viljug til eitt å gjera:
gjeve meg lykkeleg livet i vald -
livet og vårdagsferda!

tirsdag 12. april 2011

Ei naki grein


Ei naki grein med blodraud bær
og ei som bladrik blømer,
på kvar sin måte fagre er
for den som kjærleg dømer.
Den eine gjev ein ange, ho,
der ljuv ho ligg og blømer.
Den andre gjev sitt hjarteblod
når lauv og haustvind rømer.
Den eine skin og strålar, ho,
den andre brenn og mognar
og gjev til sist sitt hjarteblod;
der tung av bær ho bognar.
Eg gav deg den med blomar på.
Eg gjev deg den med bæri.
Kven rikast er vil du få sjå
litt lenger fram på ferdi."


Olav Aukrust


"Epleblomst" malt av Signe Fortun Weka

fredag 8. april 2011

Jag väntar vid min stockeld

Jag väntar vid min stockeld medan timmarna skrida,
medan stjärnorna vandra och nätterna gå.
Jag väntar på en kvinna från färdvägar vida –
den käraste, den käraste med ögon blå.

Jag tänkt mig en vandrande snöhöljd blomma
och drömde om ett skälvande, gäckande skratt,
jag trodde jag såg den mest älskade komma
genom skogen, över hedarna en snötung natt.

Glatt ville jag min drömda på händerna bära
genom snåren dit bort där min koja står,
och höja ett jublande rop mot den kära:
Välkommen du, som väntats i ensamma år!'

Jag väntar vid min mila medan timmarna lida
medan skogarna sjunga och skyarna gå.
Jag väntar på en vandrerska från färdvägar vida –
den käraste, den käraste med ögon blå.

Dan Andersson

Bøn

Aa hjelp meg du som hjelpa kan!
Du ser, kor saart eg strider.
Mitt Hjarta tröytt i tunge Band
forutan Von seg vrider.
Mi Naud eg ei kan ut faa sagt;
det vonde fekk so stor ei Magt;
som Brand i Barm det svider,
som Brand i Barm det svider.
Ja hjelp meg du som hjelpa kan!
Med mi Magt snart det ender.
Du stridde sjölv og yver vann;
du Myrkemagti kjenner.
Mi Naud er stor, min Strid er fæl;
ver hjaa meg du, som vil meg væl!
Daa veit eg, alt seg vender,
daa veit eg, alt seg vender.

torsdag 7. april 2011

Til

Til ?
Hjartet mitt fylt av deg,
hugen min trylt av deg,
i meg du er.
Trøytt under dagsens bør,
sveipt under draumeslør:
du er meg nær.
Opn dine augo att!
Blå som ei månenatt
ser eg dei no.
Dogga av draum dei er
sloknande stjerner der
stilt går til ro.
Sansevill brenner eg,
håret ditt kjenner eg
mjukt mot mitt kinn,
viljen din bøyer seg,
munnen din tøyer seg
tyrst imot min.
Evige undermakt,
alt er deg underlagt,
dagen din renn.
Eld, du som nærer oss,
eld, du som tærer oss,
brenn!
Jakob Sande

onsdag 6. april 2011

Skogvatnet - Trygve Bjerkreim

Ved desse stille strender
det låg i tusund år.
Det såg kor lauvet gulna
om haust, og spratt om vår.
Det høyrde fuglekoret
frå nykledd, fager skog.
Om hausten tungt det sukka
når flyttfugl-flokken drog.

Dei klåre, blåe bylgjor,
dei glir so lett mot land,
dei klunkar og dei klukkar
i solglitr mot si strand.
So stilnar alle båror,
og logn ligg sjøen då,
so løyndomsfull og blikstill,
so blank og blyg og blå.

Og bjøllor læt i lii, −
det er so kjær ein klang, −
og gjætarguten haukar
og syng all dagen lang
kjem du ved kveld, ved gry,
um natti når det demrar
so smått mot dagen ny.

Mot jonsok-bel det lider.
Då bjøllor atter læt,
med fuglelåt seg blandar,
so vent at hjarta græt.
Det sumar vert i skogen;
då mognar alle bær.
Ein juli-dag ved vatnet,
ånei, kor gildt det er.

Du ligg der like fager
som i dei tusund år.
Og store skogar kringom
so kyrkjestille står.
No lever du i minnet;
i tanken tidt eg dreg
inn i den store stilla,
og fær eit syn av deg.

Du stille sjø, ei perla
som eg i skogen fann.
Og tusund slike perlor
ligg løynde i vårt land.
Ein gong vår Gud dykk skapte;
eit vitnemål de er
om Herrens rike tankar
med denne fagre verd. − −



lørdag 2. april 2011

En Vaarnat