Om meg

Bildet mitt

Jente/dame som er gift,  alle ungene har nå forlatt redet. Er et positivt og sosialt menneske som liker å utforske nye spennende ideer, og saker jeg kommer over.

torsdag 21. juli 2011

Dikt

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

- Olav H Hauge




søndag 17. juli 2011

Jeg har båret lerkens vinge

JEG HAR BÅRET LERKENS VINGE.

Jeg har båret lerkens vinge,
jeg har sunget høit dens sang,
jeg har følt jeg skal mig svinge
inn i paradis engang.

Jeg har følt jeg har kun hjemme
der hvor sang og glede bor.
Gjenlyd av min ungdoms stemme
alltid følger mig på jord.

La kun gråt mitt øie blinde!
Har min sjel sin vinge blott,
skal jeg atter veien finne
til min ungdoms lyse slott.

Når jeg frem med hevet panne
syngende i mørket går, 
vet jeg at bak dødens lande
springer atter ut en vår


mandag 11. juli 2011

Fagert er landet

Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader.
Fagert det stig av blåe hav. Soli ho sprett og ho glader.
Signar vårt land i nord og sud, soleis di åsyn lyser Gud,
yver vårt Noreg i nåde.

Tidi ho renn som elv mot os. Fort skifter sumar til vetter.
Fader ver alltid Noregs los, radt til dei seinaste ætter.
Herre vår Gud, vår Noregs Gud, varda vårt land frå fjell til flud.
Lær oss å gå dine vegar.

Signa då Gud vårt folk og land. Signa vårt strev og vår møda.
Signa kvar ærlig arbeidshand, signa vår aker med grøde.
Gud utan deg den vesle urt, veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.

Anders Hovden

Den gamle mester

Dette store, gamle eiketreet som står ved Bjertnes prestegård på Noresund, har fått navnet "Den gamle Mester". Det har vært fredet siden 1914. Treet er flere hundre år gammelt, og var gammel alt på
den tid Jørgen Moe var prest i Krødsherad (1853-63). Han skrev diktet "Den gamle Mester" til dette treet.

DEN GAMLE MESTER

Der stander en Eg paa Prestens Jord,
hans Øie til daglig Mærke;
den løfter sig opp over Dal og Fjord
og strækker Grenene stærke.
Den bærer på flere hundrede Aar,
men frodig den løves Vaar for Vaar,
hver rindende Morgenlue
kun mer ærverdig at skue.


Den isnende Vinter Gang efter Gang
har skredet over dens Krone
med sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,
uden en Sangfugls Tone.
Naar Krattet tyngedes ved dens Fod
af Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,
Da rakte den opp sine Arme
som midt i Sommerens Varme.


Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,
og Stormståd rase fra Fjeldet,
da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,
selv maalfør Gran vorder fældet,
Men da min gamle, min kjære Eg
staar ret og rank i den vilde Leg
og hidtil saa har den seiret.


Det volder to Ting: først har den sin Rod
slaaet dypt i Klippernes Revne -
se deraf fanger den Magt og Mod
at staa i det barske Stevne.
Og dernest op imod Lysets Glands
den løfter stadig Kvistenes Krands
og drikker fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften.


Gud unde hver Prest, som kommer her,
at staa saa rolig og mægtig!
Mig unde han, gamle Mester kjær,
at se paa dig ret andægtig!
Ja, lær mig trods Sneens tyngende Lag
at løfte mod Himlen Dag for Dag
i Bønnen utbredte Hænder,
saa Vinterdvalen dog ender.


Men glider og lider det frem mod Vaar
langs Krøderens tause Strande,
og Foraarsbudet i Vindstød gaar
og pisker de rørte Vande,
Saa lær mig at staa med sindig Mod,
som du i mangen en Vaarstorm stod,
Og splitte med Ordets Værge,
hva der vil fælde og hærge.


Bedagede Mester! O lær mig kun
at bore Rod i den Klippe,
som giver den ene trofaste Grund,
og aldrigen ham at slippe;
og dernest, som du med din Krones Top
daglig at hige og stunde op
og drikke fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften!


Jørgen Moe

lørdag 9. juli 2011

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; 
det lyste så herlig der inne. 
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.



Jon Østeng Hov


lørdag 2. juli 2011

Vår herres klinkekule

Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode,
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han, at han hadde mistet en.

”Den lille blå! Den minste av den alle!”
Han lette under gress og sten og hekk.
”Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
på marken lå den nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren,
og tror at intet teller, uten den,
får håpe at han leter mer i morgen
og håpe at han finner oss igjen.

(Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth)