O, ennu å være

Herman Wildenvey skrev dette diktet i 1919, og det står i diktsamlingen "Hemmeligheter"

O, ENNU Å VÆRE

O, ennu å synge om midtsommernetter,

og ennu å ånde i kryddersval luft,

ennu å vite hva blomstene hetter

og nevne dem ved deres farve og duft.

Ennu å være en sjel som i drømme

dristig lar evige anelser strømme

utover eter og all fornuft . . .

O, ennu å være den samme, den samme

flakkende sanger og seer som før,

et billed av Gud uten glass og ramme,

en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!

Ennu å hvile blant kløver og vikker

og høre at himmelens stueur tikker

inne bak skyenes regnbueslør.

O, ennu å være for intet å regne,

uten i menneskeøyne en skam,

være en drømmer som verden vil steine,

være en bror på hvem brødre har ram!

Ennu å tro, tross filistrenes kverner,

at solen og månen og elleve stjerner

hilser en drømmer og bukker for ham.

O, ennu å dvele til dagen er omme

ute i ensom og edel natur.

Ennu å vente den elskedes komme

lokkende søtt på skalmeie og lur.

Ennu å sette en plett på sitt rykte

uten å være en Josef og flykte

for kvinne i borg eller jomfru i bur!

O, ennu å være enfoldig som duen

og listig som slangen en gang iblant!

Ennu å hilse på himlen med luen

og takke for tider og timer som rant!

Ennu å sitte med øynene våte

og spørre seg selv: skal man le eller gråte,

ettersom livet er løgn eller sant?

O, ennu å spørre: er sjelen og sansen

en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?

Og derpå å svare: at Gud er substansen,

hvorav dette levende liv er en del!

Ennu å føle seg ett med det hele

og øyne en guddom i alle dets dele

og spørre: har dyret og blomstene sjel?

O, ennu å tumle med skapermotivet

og senke seg ned i mysteriers dyp.

Ennu å grunne seg grå over livet

og leve det ut som et lykkelig kryp!

Ennu å sitte betraktende rolig

og gjette seg til hvordan livet tok bolig

i mammut og mygg, mastodont og polyp!

O, ennu å se alle arter og former

av livet som skisser og utkast til oss!

Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer

evner og allmakt som kraft i en foss.

Ennu å mene, vi ligner en skaper

mere enn nokså fornuftige aper, -

og det så vel dumhet som visdom til tross!

O, ennu å føle og leve og ånde

utenfor dagens og dumhetens kiv.

Ennu å høre og se allehånde

og være det evige infinitiv.

Ennu å synge om midtsommernetter,

til døden en stopper for sangene setter,

det takker jeg gudene for med mitt liv . . .